Veslebur i dag. Foto: Anders Medhus
Gårdens spisskammer for en hel vinter
Du er nå tilbake på tunet. Det minste buret — Veslebur — er kanskje det som sier mest om livet som har vært her. Bolkesjø var en øde plass. Så sent som midt på 1800-tallet fantes det kun ridevei hit — hestevognen måtte stå igjen i Jondalen. Det fantes ingen butikk å gå til, ingen håndverker å ringe. Gårdsfolket produserte, lagret og vedlikeholdt alt selv: mat, klær, sko, ski, redskaper og hus. Alt ble gjort av de som bodde her, ved hjelp av kunnskap gått i arv gjennom generasjoner. Stabburets konstruksjon er genial, se på stabbene buret hviler på. Dette er en gjennomtenkt løsning på to av gårdens største utfordringer: mus og råte. Mus klarer å løpe opp en rett stokk, men ikke ut over den brede svilla øverst. Og den gode luftingen under gulvet hindret sopp og fukt i å ødelegge maten. Torvtaket og de tette tømmerveggene holder temperaturen jevn gjennom hele året — uten strøm, uten teknologi. I tillegg ser du at trappen ikke går inntil tømmeret, dette er også for å hindre skadedyr i å komme inn. Dette er nemlig gårdens spisskammer, det innerste ble brukt til å oppbevare mat gjennom hele vinteren. Det ytre kan ha vært brukt til klær, tekstiler, verdisaker — og trolig som soveplass på sommeren. Hele sommerhalvåret var et kappløp mot vinteren. Kjøtt og fisk ble saltet, røkt og tørket. Ost ble presset og lagret. Et fullt bur ved første snøfall var ikke bare komfort — det var overlevelse.
Anne Lister beskrev innholdet i stabburet her på Bolkesjø i 1839 med forbløffende presisjon. Hva tror du hun fant der inne?